fredag 3. mai 2013

Tigging - hva er problemet?

Nok en gang har debatten om tigging blusset opp. Noen roper høylytt om tiggerforbud, andre om tiggerregistre. Noen trekker også frem grumsete tanker om begrenset tilgang til riket for enkelte etniske grupper. Fellesnevneren er at vi ser på oss selv som ofre for andres nød.

Debatten vi har sett de siste dagene kan tyde på at veldig mange mener problemet først og fremst er at tigging er ubehagelig - for oss som ser på. Og at vi, for å unngå ubehag, skal finne løsninger for å holde det på en armlengdes avstand. Det kan sammenliknes med en "ute av syne, ute av sinn"-tankegang vi vanligvis kun finner hos barn. Nå finner vi den også blant helt vanlige, oppegående voksne. For dem stopper solidariteten ved grensa. Og da er det best å holde tiggerne på den andre siden av den.

Ser man derimot på tigging som uverdig, er det naturlig å søke andre løsninger. Da er ofrene tiggerne, og ikke alle de som hastig går forbi på flukt fra sitt ubehag. Er problemet de uverdige forholdene, er løsningen å sørge for verdige forhold. Da er løsningen en dusj, et tak over hodet, en hånd å holde i, og en å snakke med.

Det brukes som et stadig gjentagende argument at vi, ved å ivareta hverandres verdighet, legger til rette for en folkevandring fra alle verdens hjørner til vårt kalde land her nord. Behovet for et toalett og en dusj skal føre utallige tiggere på en reise til Norge. I tillegg skal et uendelig ønske om å få lov til å sove i Sofienbergparken være grunn nok til å forlate venner og familie i hjemlandet.

Vi må innse at det ikke er sanitærforholdene eller benkekapasiteten i parkene som får folk til å reise til Norge. Ei heller det kjipe været eller de kalde folkene. De aller fleste kommer til Norge for å søke et bedre liv. For seg, for ektefellene, barna og resten av familien. De er forespeilet arbeid, men når de omsider kommer frem slipper de ikke til på arbeidsmarkedet. Neste steg er for mange å forsøke å få råd til mat gjennom å tigge. Ektepar på søken etter et bedre liv, ender opp å sove på skift, livredde på en benk. Redde for fulle nordmenn, sinte politifolk eller truende uteliggere. De har forlatt sine egne, for å bli forhatt av noen fremmede. De lever et liv som er utenkelig for oss, uunnværlig for dem.

I en perspektivløs debatt blir løsningen så enkel:
Ved å gi folk et uverdig liv, skal de tvinges til å søke lykken et annet sted. For i Norge er verdigheten forbeholdt dem som har råd til den.

onsdag 27. juni 2012

Sveinungs drømmeverden

Sveinung Rotevatn forsøker seg på et svar til DNs lederartikkel 26. juni med et leserinnlegg og tilsvarende blogginnlegg. Et vågalt forsøk, og resultatet kan i beste fall kalles et mageplask i VM i Dødsing.

Her er Sveingungs drømmeverden, om man skal tro Sveinung selv:

I Sveinungs dømmeverden skal man kunne kjøpe og drikke alkohol overalt og når som helst. Alkoholreklame skal få deg til å drikke mer, og Happy Hour skal få deg til å bli drita. Og er man lei av å drikke, føl deg fri til å fyre opp en bønne eller andre skadelige herligheter.

Når du først er drita og høy, har du ingenting å være redd for. For i Sveinungs drømmeverden trenger du ikke å bry deg om andre. Har du lyst til å være rasist, er det bare å smelle løs. Vil du slenge dritt om Kongen? Fyr i vei!

Og om du skulle irritere på deg noen - og de har lyst til å sloss – ikke tenk på det! For i Sveinungs drømmeverden kan man denge hverandre helseløse uten konsekvenser.

På veien hjem fra slosskampen, kan du stikke innom nærmeste kebabsjappe, drevet av en asylsøker, og meske deg i skadelig genmodifisert mat. For i Sveinungs drømmeverden skal det ikke være noen grenser.

Skulle du ønske et one night stand, men har vært så ufyselig hele kvelden at ingen ville være med deg hjem? Ikke vær redd, for Sveinung har løsningen; Stikk innom din nærmeste hore! For i Sveinung sin drømmeverden er hore en arbeidstittel. Menneskehandel og bakmenn ofrer vi ikke en tanke.

Og om menneskehandel gjennom prostitusjon ikke frister, er det fritt frem for andre løsninger. Eggdonasjon og surrogati er nemlig innslag i Sveinungs drømmeverden.

Enda godt jeg, i Sveinungs drømmeverden, kunne fått aktiv dødshjelp.

tirsdag 15. mai 2012

Brekk kan ta seg en bolle

I dag starter storaksjonen til sinte, skuffede og frustrerte bønder landet over. Brødene vil forsvinne fra hyllene, og det vil heller ikke komme nye de neste dagene. Tilbake sitter Senterpartiet, som har bytta bort kua og fått bolle igjen.

Landbruksminister, Lars Peder Brekk
For under en måned siden ble Landbruksmeldingen vedtatt i Stortinget. Meldingen hadde en god virkelighetsbeskrivelse av situasjonen i landbruket, og mål som skapte forventninger hos bøndene. Blant annet skulle matproduksjonen økes med 20 prosent i løpet av de neste 20 årene. I tillegg la meldingen opp til at bøndene skulle få en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Det lå til og med et hint om at bøndene skulle få en høyere inntektsutvikling enn andre grupper, selvom dette ikke ble uttrykt verken i klartekst eller i debatten.

Økt inntekt er det viktigste for å bedre rekrutteringen
Det er et inntektsgap mellom bønder og andre grupper, som fører til at flere og flere forlater yrket til fordel for andre yrker, og som hindrer at nye bønder kommer til. Dersom vi skal ha økt matproduksjon, slik Landbruksmeldingen legger opp til, trenger vi bønder. Bønder trenger en inntekt å leve av. Ergo må inntekten øke i større grad for bøndene enn for oss andre. Det er dette det forhandles om i jordbruksoppgjøret.

Landbruksmeldingen skulle legge føringer for i hvert fall de neste ti årene, men ble puttet i en skuff og glemt allerede tre uker etter den ble vedtatt. Da statens tilbud i jordbruksoppgjøret kom i forrige uke, var skuffelsen enorm. Alle de fagre ordene om økt matproduksjon, en inntekt å leve av, og viktigheten av gode inntektsmuligheter for å øke rekrutteringen til landbruket, var byttet ut med ordet moderasjon. Og tilbudet var moderat. Svært moderat. Den reelle avstanden mellom statens tilbud og bøndenes forventning var 1,6 mrd kroner. Bøndene forventet 2,2 mrd kroner, staten foreslo reelt omtrent en fjerdedel. Avstanden ble for stor, og bøndene skjønte at det ikke var mulig å komme til enighet. Senterpartiet hadde stått for en historisk begivenhet. Ikke, på tolv år, hadde bøndene brutt før forhandlingene. Bøndene føler seg sviktet av sine egne. Og dét bare fire uker etter at lovordene haglet og bekymringene om uklare formuleringer i Landbruksmeldingen ble snudd til forventning og optimisme.

Bønder som sier det slik det er
Tilbake sitter landbruksministeren fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, med sinte bønder, brødmangel og enorm hodepine. Ikke bare har han lagt seg ut med sine egne, han har også vist manglende forståelse for deres frustrasjon. Han har satset på at motparten skulket mattetimene for å melke, og har forsøkt å snike seg unna med å late som at forslaget han kom med var raust, romslig og rettferdig, til tross for at tallene viste noe annet.

 Bruddet og aksjonene er forståelige. Vi trenger norske bønder for å produsere norsk mat til norske forbrukere. Da må inntektsgapet reduseres. Jeg håper landbruksministeren snart forstår det.

Inntil videre kan han ta seg en bolle.

onsdag 23. november 2011

Trekant

Da har det kommet dithen at jeg føler meg kallet til å mene noe om ungdomssatsningen til NrK3 - Trekant. Jeg skal ikke gi dem skylden for verken voldtekt eller graviditeter, så de av dere som kom for det henvises hit.

Jeg vil heller takke NRK for at de tar initiativet til seksualundervisning på TV. De har åpenbart sett problemet med at kjønnssykdommene florerer, hivsmitten øker, antall aborter ligger skyhøyt, 12-13-åringer oppsøker helsesøster for kondomer og P-piller, og barn og ungdom debutterer tidligere seksuelt og blir tidligere gravide. Dette mener NRK at det bør gjøres noe med. Det er derfor de har laget Trekant. Håper jeg.

Sett i lys av at målgruppen bør være 12-13-14-15-åringer, og målsettingen bør være å gjøre dem trygge både på sex og på egen seksualitet, stusser jeg både over at programmet er laget slik at NRK ser seg nødt til å ha 15 års aldersgrense, og hvilket fokus de har valgt i programmet. For Trekant minner mer om en seksualversjon av Migrapolis, der all verdens seksualminoriteter får fri utfoldelse.

Jeg har sett de fleste episodene litt briefly, og her er det jeg har lært:
- å strippe, både med og uten stang
- å fremprovosere en orgasme (dersom jeg hadde vært kvinne)
- hvilke seksuelle leketøy som er best
- å pierce penis
- at det er normalt å tenne på føtter
- hvordan jeg skal piske kjæresten min uten at hun dør av smerter
- at noen digger å leke katt
- alskens sexstillinger
- at det visstnok ikke gjør så vondt å bli sparket i penis (noe jeg mener Håkon Moslet bør bevise)
- hvordan det (visstnok) er å være homo
- hvordan jeg kan sjekke meg til en one-night-stand
- å ha gruppesex

Dersom all min kunnskap om sex skulle kommet fra Trekant hadde jeg hatt noen huller. Her er noen av de hullene jeg kommer på:
- det er følelser knyttet til sex
- sex uten prevensjonsmidler kan føre til graviditet
- sex uten kondom kan spre kjønnssykdommer
- abort er litt mindre uproblematisk enn mange vil ha det til
- mange dør av HIV på verdensbasis, men heldigvis ikke så mange i Norge
- det som er normalt er å ha et sexliv uten alskens rariteter, men at alt som er lov er greit (så lenge de involverte er med på det)
- man kan få gratis prevensjon dersom man oppsøker helsestasjon eller helsesøster
- et "Nei" er et nei. Uansett.

Så NRK skal ha for initiativet. Men det stopper der.

tirsdag 19. juli 2011

Ørjan, Atle og Chris André korsfester Jesus

Vårt Land skriver idag om kunstnerne Ørjan, Atle og Chris André som skal være litt ville og gærne på fredag. De skal nemlig stå opp mot den mektige statskirken som visstnok styrer Norge med jernhånd. De føler seg sikkert som provokatører og viktige aktører i samfunnsdebatten. Egentlig er de bare copycats og etterdiltere.

Ikke bare er kunstnerkollegene 500 år for sent ute, men de har også en forvridd virkelighetsoppfatning. Den som er under den oppfatning at kirken faktisk har en reell makt over staten mangler ikke bare kunnskap om maktforholdet i statskirken, men også innsikt nok til å se hvem som faktisk utøver makt over hvem.

Jeg, personlig, er for å skille stat og kirke, fordi jeg mener kirken bør ha anledning til å bestemme over seg selv. Det er jo litt snodig at staten styrer kirken, når flere i regjeringen og på Stortinget er ateister og agnostikere.

Men til tross for dette skal kunstnervennene være rebeller mot den kalde kristenhånden representert ved statskirken. Måten de skal gjøre det på er langt fra nyskapende, og kan knapt nok kalles kunstnerisk. De henter åpenbart inspirasjon fra Arnulf Øverland som skulle "stryke kristenkorset av vårt flagg". Denne gangen skal en fyr korsfestes på flagget, og så skal Atle, Ørjan og Chris André ta bilder av det. Men Ørjan kan presisere at "det ikke skal bli noen spotting og vitsing etterpå". Det er jo flott, på en litt pubertal måte.

Meningen med dette? Jo, det kan Ørjan fortelle oss. "Vi ønsker ikke å gjøre narr av Jesus eller de som har en kristen tro", kan kunstneren fortelle.

Jeg vet om mange andre måter å ikke erte Jesus eller kristne på, som ikke er på langt nær like pinlige. Jeg kan jo nevne ting som å se på fotball, spise middag, eller rett og slett ikke gjøre noen ting. Men det er kanskje ikke kunst.

torsdag 10. februar 2011

KrF - mobbende med brukken rygg?

Det er kjempefint at KrF får hovedsaken i de viktigste mediene i Norge, men man kan vel si at de siste sakene ikke har vært særlig godt for partiet.

Inger Lise har lov til å ha en utblåsning nå. Og det er greit at hun velger å legge frem sin side av saken. Hun skal ikke klandres, verken for hva hun har sagt eller gjort de siste ukene.

Noen som virkelig bør klandres er TV2, som har gjort en elendig journalistikk i sin dekning av saken. De har klart og tydelig tatt side i en sak som helt åpenbart har i hvert fall to sider. Gjennom hele intervjuet valgte Trude Teige å presse Inger Lise til å si negative ting om Dagfinn Høybråten, hun la ord i munnen til Inger Lise, og jobbet tappert for å få bekreftet sin forutinntatthet om partiet som hun tydeligvis ikke kjenner så godt.

Der Inger Lise sa "personer i KrF", rettet Trude Teige det til "Dagfinn Høybråten?". Der Inger Lise sa "sendt på gangen", sa Trude Teige "mobbemetoder". Der Inger Lise sier "ting jeg står for", rettet Trude Teige det til "homofile ekteskap". Til å være et intervju som skulle handle om Inger Lise, var det ekstremt mange spørsmål om Dagfinn. Det er åpenbart at agendaen til Trude Teige var todelt:
1. Sverte Dagfinn Høybråten.
2. Sverte KrF

Avslutningen var en katastrofe. Trude Teige burde sett seg for god til å blande inn egne, personlige meninger i en oppsummering av et intervju med en kontroversiell politiker. Noe er riv ruskende galt når en jounalist (som burde ha som hovedhensikt å være objektiv) kan si følgende:
"De mobbemetodene som ble brukt imot henne setter et parti, som ønsker å være selveste omsorgspartiet, i et mildt sagt underlig lys. Vi trenger unge, uredde kvinner. Det er rart at et parti som ligger med brukken rygg ikke skjønner nettopp det."

Jeg vil avslutte med at jeg er glad i, og politisk enig (hvis man ser bort i fra Frp-samarbeid) med, Inger Lise. Jeg er også KrF'er, men har allikevel et annet bilde av KrF enn Inger Lise. Jeg syns KrF er åpen for diskusjoner om politiske saker, når disse sakene løftes på møter og konferanser. Det er klart at det kan bli varme diskusjoner, men hva hadde et parti vært uten engasjerte politikere. Inger Lise er en kjemperessurs for partiet, og jeg krysser fingerene for at hun fortsetter å løfte de viktige sakene i partiet.


onsdag 11. august 2010

Valget 2001 og WTC

Jeg har de siste dagene gått og fundert på følgende ting: Hva om Stortingsvalget i 2001 hadde vært én uke senere; hadde det endret på ting?

I 2001 skjedde det to store ting i september sett med norske øyne: Stortingsvalg og terrorangrep på World Trade Center. Stortingsvalget skjedde 10. september og angrepet på WTC skjedde dagen derpå. Jeg skal på ingen måte rote meg inn i konspirasjonsteorienes smeltedigel med å hevde at det er partier med dårlig oppslutning i Stortingsvalget 2001 som står bak angrepet på WTC. Men jeg syns det er spennende å stille spørsmålet "Hva hadde skjedd om valget hadde vært én uke etter angrepet på WTC?" Hva hvis angrepet på WTC hadde skjedd midt i den mest intense valginnspurten? Hvem hadde tjent, og hvem hadde tapt, på det?

De fleste partiene flagget sine faste saker som skatt og skole (H), fattigdom (SV og KrF), momsreformen og sykelønnsorningen (Ap), lavere skatter og avgifter generelt (Frp), distrikt (Sp) og liberalisering generelt (V). Innvandring og fremmedfrykt var det kun Frp som turte å bringe opp i lyset. Det var også Frp som hadde den klart strengeste innvandringspolitikken i landet på den tiden. En politikk som ganske mange ristet på hodet over da, men som flere har trykket til sitt bryst etterhvert som nyhetene har blitt stappet fulle av muslimske terrorister, diktatorer og jihadister.

I 2001 var valgoppslutningen den laveste siden krigen, da kun 75,5% av de stemmeberettigede gikk til valgurnene. Kunne en så alvorlig og sjokkerende hendelse som angrepet på WTC fått flere til å engasjere seg i valget? Og hvem ville hendelsen engasjert? Det er vel ikke umulig å tenke seg at det nyvunnede engasjementet hadde vært proposjonal med den nyvunnede fremmedfrykten, og det ville tjent Frp som den eneste med streng innvandringspolitik
k. Frp fikk 14,6% av stemmene ved stortingsvalget i 2001, og jeg vil anta at med én ukes terping av innvandringsskepsis og fremmedfrykt kunne Frp ha mobilisert ganske mange sofasittere. Vi kan derfor anslå at de hadde mobilisert nye velgere, og samtidig trukket en del stemmer fra andre partier. Jeg vil derfor anta (/gjette på) at Frp hadde økt oppslutningen sin virkelig mye. Kanskje hele 5-6%, og havnet rundt 20%. Da hadde nok regjeringskabalen sett noe annerledes ut, og Frp hadde ikke neppe vært støttespiller til en regjering de ikke var med i selv. Frp hadde ikke lenger vært det evige opposisjonspartiet.

Men da er spørsmålet om hvor sterkt Frp hadde stått i dag? Jeg vil anta at Frp hadde gjort det dårligere i regjering i 2001 enn de kunne gjøre det i dag (,og det sier ikke lite). Det er et kjent fenomen at opposisjonspartier gjør seg best som opposisjonspartier, se bare på hvor mye SV har måtte gå på akkord med seg selv de siste årene, og hvor mye det har hatt å si for oppslutningen. Jeg tviler sterkt på at Frp ville vært noe unntak. Ting kan faktisk tyde på at Frp ville hatt større problemer enn SV har hatt, da de (spesielt i 2001) hadde en enda større politisk avstand fra resten partifloraen, og derfor ville fått store problemer med å få igjennom mye av sin politikk i en samarbeidsregjering. Frustrasjonen over partiets mangel på gjennomslag i regjering ville igjen ført til at velgerne flyktet fra partiet.

Min antakelse er at Frp neppe ville vært et parti over 10%, og tvilsomt over 5%. Det skyldes ene og alene at Frp er avhengig av å innfri hvis de blir gitt sjansen, og det er ekstremt lite sannsynlig at de ville fått igjennom de mest kontroversielle hovedsakene sine. Lite troverdighet betyr få stemmer. Så enkelt, og så brutalt.